isbn 978-82-495-0571-5
Baksidetekst:
”Og du må gå, Maria, du må absolutt fram, gå, over en bekk, og du går langs den og ser, går oppover og nedover men den er så brei, helt enorm av all snøsmeltinga men til slutt ser du en slags overgang av jernbanesviller og du går med forsiktige skritt og klarer det nesten, er nesten halvveis men så glir du, glir av stokkene og ned i vannet og du mister pusten, hiver etter pusten, kjenner det iskalde vannet mot magen og du klamrer deg opp igjen og går i stedet ned til havna men også den er oversvømt. Det er vann overalt, i alle kjellere og små planker og pappesker flyter og du må snu igjen. Mørket du går forbi. Ned til sjøen, langgrunt. Gutten som drukna i isbader-rekka. De to pinnene i bekken. Til slutt glei de uti. For korte, selv på stammens smaleste. Det var da han kom.”
I denne romanen er det vanskelig å skille mellom søvn og våken tilstand, hva som er og hva som kunne vært. Gjennom ulike stemmer og stilarter skrives fortellingen om Maria og Gabriel fram på en ny måte. Maria sier hun har født et barn, men Barnet lar seg ikke finne igjen, og hun blir ikke trodd. /// VÅKE (Håret gråter jeg i) er en motstandens bok, om sex som det naturligste i verden, om det å leve ut sin lyst og om det å ligge under.
Utdrag fra anmeldelser:
”Årets 20 beste norske ..... Dristig og mørk: Kristin Ribe er en forfatter som våger å gå inn i de mørkeste lagene av sinnet, i et grenseland der en møter vold og galskap, overgrep og søken etter en slags sannhet, som om det skulle kunne finnes.”
Geir Vestad, Hamar Arbeiderblad
”En medrivende og til tider skrekkelig fortelling. Stemmer siver inn i andre stemmer ... Det er religiøst, og det er mystisk. Teksten skildrer en forrykt og flerstemt samtale mellom et liv som nesten tapes og troen på evigheten. ... Dette er en spennende roman på flere måter. Historien er fengslende, hva har egentlig skjedd med Maria?”
Linda Kaspersen, Adresseavisa
”Universell tematikk i eksperimentell form: Kristin Ribe har blitt en kritikeryndling på grunn av sine tre romaner, som alle utfordrer realismens sjangerkonvensjoner. ... Men om bibelhistorien pynter på sannheten rundt jomfrufødsel, kan Ribes roman like gjerne leses som en tematisering av hendelser som ikke virker rasjonelle. ... Denne romanen holder muligheten åpen for at det utstøtte, marginale og urene tilbyr en form for motstand mot vedtatte sannheter.”
Gro Jørstad Nilsen, Bergens Tidende
”Marias historie kan leses som en frittstående drøm uten nødvendige årsaksforklaringer, og det er nettopp da jeg synes boken er på sitt beste. Når stoffet allikevel påtvinger fortolkning, henger dette sammen med intensiteten og nærværet Ribe formidler på tross av den overveldende polyfonien. Det er både ubehagelig og frustrerende å lese VÅKE (Håret gråter jeg i). Leseren må ta stilling til det som fortelles, man klarer ikke forholde seg likegyldig til stoffet, uavhengig av om man liker det man leser. Kanskje er det nettopp dette paradokset som gjør Ribes roman til en av høstens mest utfordrende og særegne utgivelser.”
Linn Rottem, Nordahl & Eftf #3-4/2008
Essay:
Kristin Ribe: VÅKE (Håret gråter jeg i)
Om mimesis, søvn/sex og romanens bevegelse, mot og i fra det opake, det hemmelige skjulte.
Og er det? Er det noen som våker? Mens vi sover, er det noen som har nattevakt, som jobber nattskift, som kommer innom, som ser etter om dyna har falt ned eller om vi snakker i søvne, vrir oss, eller om det ser ut som om drømmene er gode? Som står et øyeblikk og iakttar oss, ser om det går bra før de stille, stille går ut igjen?
Noen har sagt: ”Det er jammen meg verdt å være født, bare for å kunne sove.” Men. Det skrives så lite om søvn. Så mange bøker er kun om handlende mennesker, til nød noen tanker. Vår logiske bevissthet, en logisk bevissthet som blant annet omhandler hukommelse. En hukommelse, som i Forsnakkelser, kan være gjemt, forvansket, men som like fullt er til å stole på: ”Dette er det som skjedde”. Jeg mener mer og mer at skriften, romanen, må ta i seg det, at vi er så mye mer enn handling og tanke, og i Drikke det vannet som ormene hadde ligget i prøvde jeg å få dette inn, jeg prøvde å la romanens mimesis gjenspeile også drømmer og trøstespråk, men, ser jeg nå, det var ikke å gå langt nok. Det ble fremdeles veldig logisk: Ormer i vann, det giftige, befengte i det arketypiske rene, det ble for enkelt, det ble ikke nok rom, rom for tvil, rom for spørsmål, rom for det som ikke har verken entydig svar eller kanskje svar i det hele tatt. Så nå, i VÅKE (Håret gråter jeg i) ville jeg gå lenger, til drømmer som er vanskelige å gripe, som synes truende, skremmende, men som man aner, virkelig aner at er viktige, om det næreste nære. Ikke drømmer om gårsdagens hendelser, ikke drømmer som løser pågående konflikter eller problemer, men drømmer som sier noe viktig fra det ubevisste. Men der drømmedetaljene, og ikke selve handlingen, eller rekkefølgen, ”gangen” i drømmen, kanskje er det eneste man husker etterpå. Og i stor stor grad prega av det Freud kaller Fortetning, der visse elementer er helt utelatt, eller der flere smelter sammen, og Forskyvning: der et innhold erstattes med noe fjerntliggende, dog med hentydning til elementet, eller også at det viktige forskyves til noe som synes uvesentlig. Et eksempel fra min tekst kan være ”dørhåndtaket snudd”, hva betyr det? At noen har lagt en felle? At livet er snudd opp-ned, eller opplagt: At inngangen til noe er annerledes? At reglene er annerledes, eller at noen gir meg et hint om det kolossale andre som er innenfor en slik dør? Som et slags ”vær på vakt”? Eller et annet eksempel: ”varmen hemmelig”, hva betyr det? At det fine i kroppen skal holdes skjult? Eller er skjult? Eller er det varmen i rommet, tryggheten som menneske som ikke er til å dele, men som bare er for noen få innvidde? Det blir på en måte opp til leseren. Det går an å snakke om mothaker i språket og i litteraturen. Vanskeligheter i språket eller i plottet som leseren støter på. Hull som leseren må fylle. Lesing som skriving (en aktiv prosess) osv. Og bruker man tid på å lese, også mine billed/drømmedetaljer, så er det noe der, det er nå min påstand. Det jeg prøver å la denne romanen gjenspeile er uvanlige bilder, men ikke tomme bilder, langt langt i fra. Men ja, de krever en innsats. Og med mothakemetaforen, så er det kanskje også noe som sitter igjen på kroken etter endt lesning (”Da tok Tormod tonga og rykte ut pila, men det var krokar på ho, og det låg tæger av hjarta på dei, somme raude, somme kvite. Og da han såg dette, sa han: Godt har kongen fødd oss, enno er eg feit om hjarterøtene”).
Jeg skal komme tilbake til dette forvanskede mimesis, men først til andre hovedtrekk ved denne boka: Sex som det naturligste i verden. Røde fugler er hannfugler, røde rever er fulle av sluhet og instinkt, oksens dirrende penis er knallrød og uten hensyn, uten forspill, uten det oppstemte høviske kjærlige, rett og slett uten omtanke, godhet for den andre part, og dermed, i stedet, utnyttende, bestemmende, voldelig. I denne boka er det stadig folk som lever ut sin lyst på en eller annen måte, og det er nå én ting, men så, å ikke bli trodd, det er, tror jeg verre. Sex er for den 14årige Maria ikke frivillig, i alle fall ikke med viten om hvilke konsekvenser det kan få og her får for henne, og med det blir Mirakelet, det at hun av Gabriel, eller til og med av guttegjengen til Gabriel, er utvalgt/utsett til dette, rett og slett forferdelig. Opplevelsen er unik, den mirakuløse unnfangelsen er unik, slik ethvert overgrep er unikt og enestående, men for Maria blir det unike dobbelt ensomt i det at Barnet, beviset på følgene av overgrepet ikke lenger lar seg finne. Sånn blir dette også et spørsmål om å bli trodd, om retten til det å selv vite best. Omverdenen uttaler: Det er ikke noe Barn. Det kan ha vært tafsing, men det kan ikke ha vært noe mer med de medisinske funn som er gjort. Maria må gå til språkets selve grunnstein, alfabetet, for å prøve å forklare, prøve å la den unike opplevelsen bli forstått, tatt imot, men det fører henne bare enda lenger bort fra de andre: Det du sier gir ingen mening, Maria – går det an å devaluere et menneske mer? Mirakelet betyr: Jeg er jomfru, men hva så? Hva så? Underet har likevel skjedd, det som skjedde har likevel skjedd, og får konsekvenser. Barnet vokser i magen, helt til det en dag må ut. Helt til omverdenen en dag må få høre, må få vite. Men verden rundt Maria er ikke rede, og Maria oversvømmes av vann, av følelser, av bekker og av trangen til å samle flasker, plukke sopp, av trangen til å rydde opp i tilværelsen, samle sammen restene av det som er igjen. Helt til hun ikke orker mer og blir den verste selv. Oksen, den agerende part, den som har kontrollen. Uten å se at det fører henne i fortapelsen, i kaoset, i forvirring lik Narcissus sin: ”Hva skal jeg gjøre? Begjære? Bli begjært? Hva skal jeg begjære?” For Maria sin del: Hva skal jeg gjøre? Pule? Bli pult? Hva skal jeg pule uten å gå fortapt? I begynnelsen forsøker Maria å gå motsatt vei av vannet, se hvor det kommer fra. Men hun finner ingen begynnelse, slik også stigen fra introen ligger på bakken, uten å føre henne opp, til utsikt, til erkjennelse. Sex er ikke det naturligste i verden, ikke når den ene parten er den andre underlegen. Og, som det kommer fram i eksegesene i Maria#6 er det svært vanskelig, om ikke umulig å i ettertid kunne se etter, og enda mindre forstå hva som i fysisk og psykisk henseende rørte seg mellom Gabriel og Maria. Vi blir, som ved mirakler, henvist til tro, til å ta imot eller forkaste. Det gåtefulle i denne romanen ligger, som sagt, på ett plan i de drømmeliknende snuttene og det forvanskede mimesis, men kommer også mer åpenlyst til syne i leserspørsmålene: Hva er Barnet? Hvordan kunne Barnet bli borte? Hvordan kan det ha seg at jomfruhinna er like hel? Men. Poenget er ikke jomfruhinne eller ikke. Poenget er opplevelse av overgrep eller ikke, og, som følge av det: spørsmålet om, rett og slett, å ha tillit til fortelling, til ordet, til alfabetet, til språket. Maria forteller. Beviset, Barnet, trenger ikke være viktig. Fortellingen hennes, fortelling generelt, kunne – kunne – være nok. Og det, det hadde faktisk vært, for å benytte akkurat ordet: utrolig. Da kunne det være ok å skrive, om søvn i skrift, å fortelle det forflyttede, fortettede, forvanskede men som likevel bærer, kan bære. Maria må et sted til post 37. Noe som er, med så mange poster: En veldig veldig lang orienteringsrute. Som leseren deler, som leseren kanskje har mot til og ork til å dele. Mitt håp er i dette at noe, etterpå, med en slik innsats lettere sitter igjen i leserens bevissthet – som en uro, en følelse, som en opplevelse av vann som ikke står stille, som leseren selv har satt i bevegelse: ”Du grumset vannet til med føttene dine. Nesten-hullet i buksa. Du grumset vannet til med føttene dine”.
Det tredje hovedtrekket ved denne boka er den åpenbare og mye benyttede bruken av allusjoner og sitater, da kanskje særlig henta fra salmeboka og bibelen, med sine fire evangelier om Maria og Barnet, men også mye fra høvisk litteratur som Roseromanen, Tristan og Isolde, de noe senere Det tapte Paradis, Unge Werthers lidelser m.fl. Alt nytt blir til i en tradisjon, i en ”allerede-virkelighet”, et ”déja” som ubevisst og bevisst ligger til grunn og som finnes og danner det vi med Kristeva kan kalle intertekstualitet, og jeg har i VÅKE (Håret gråter jeg i) valgt å nettopp gå inn i denne flertekstualiteten ettersom alt jeg har lest og alt jeg leser er og forblir ett eller annet sted inni, og dermed danner en del av min virkelighet – noe som igjen gjør at dette ”allerede” må taes med når jeg vil forsøke å etterlikne virkeligheten. Resultatet blir en bibel-versjon med kommentarer (eksegeser) av både en opphøyet kjærlighet og en grov plump fortelling om voldtekt, krenkelse, om det å være ensom om en opplevelse, det å ikke bli trodd. I tillegg kommer en annen form for sitater inn, nemlig de muntlige No-sitatene i mellomkapitlene, stemmer fra tv, fra gata, fra aviser, fra minnebøker, cd-er – i tillegg til mer konstruerte utsagn. Målet med denne flerstemtheten er ikke å forvirre leseren ved stadige skifter av stilarter, men heller det motsatte, åpne for det som ikke kan fortelles, åpne for det unike, åpne for det ufattelige, på alle andre måter ufattelige.
Men tilbake til det grumsete, forvanskede mimesis: Kermode i The Genesis of Secrecy ser for seg to akser å plassere tekster innenfor, den ene med stigende grad av narrativitet, det vil si med økende grad av handlingssekvenser eller handlingsenheter, den andre med stigende grad av hemmelighetsfullhet, med gradering fra helt transparent til fullstendig opak. Lesningen skjer under forventning om at løsningen på gåtene i teksten skal komme, underveis eller til slutt, at teksten skal gi oss nok informasjon underveis til at vi som lesere kan danne sammenhenger og skape forståelse. For Barthes i S/Z blir det et sentralt poeng at utsettelsene av svarene er med på å konstituere gåtene og det hemmelighetsfulle, og at teksten derfor må presentere det han kaller et ”nølende rom” der gåtene er nevnt eller navngitt men ikke løst. Og slik som rytme kan strukturere et dikt, med forventning om gjentakelse, kan gåtesegmenter i følge Barthes strukturere en tekst. Handlingsaksens spørsmål ”Hva kommer til å skje?” interakterer med gåteaksens ”Hva kommer til å bety?” En akse som går fra det fullstendig åpne mot det mer og mer frustrerende mørke, nær uforståelige, med spørsmål som: ”Hva betyr det underlige?”, ”Hvorfor blir akkurat dette nevnt?”, ”Hvorfor skjønner jeg ikke dette, er det i det hele tatt mulig å forstå?” Treet i hagen, hva er det? Hvorfor er det noe rart med det, hvorfor er det noe rart at det er fugler i det, hva betyr det hva betyr det? Noen gåter er forholdsvis tett forbundet med handlingen, slik for eksempel gåtene i kriminalromaner. Handlingen skjer nesten utelukkende rundt nøstingen av trådene og sporene, og tekstens nivå på gåteaksen er ved bokas slutt nærmest alltid nært null. Vi har fått de svarene vi søkte, alt er sagt. Verre, kanskje, blir det med de bøkene jeg ønsker å skrive, bøker av nettopp uro, av vann som er grumsete og ikke står stille, betydning som ikke står stille. I sin ytterste andre ende av skalaen er nettopp de bøker der handlingen er det minst nærværende trekket og gåtene får overmåte stor betydning, så å si per se. Jeg ønsker ikke å fjerne meg fra handling og gjøre prosjektet mer og mer likt poesi, jeg ønsker helt klart å holde meg innenfor romanens område, men det jeg ikke vil er å la gåtene være knytta, om ikke fullstendig, så ganske ene om handling, hukommelse, tanker. Jeg ønsker meg romaner der det opake kan få plass, der bevissthet kan få plass, men mer, også, der det ubevisste kan få plass – også i det som er med å styre utviklingen i romanen.
I følge Kermode er tekster et slags ”gjemmested” for hemmeligheter, og de tilbyr ofte det han kaller en ”glimring” mot, eller ”stråleglans” fra det vi lengter etter og søker mens vi leser. Jeg liker det bildet. Jeg liker at noe lokker, at ikke alt er sagt, at noe må brukes tid på. Barthes på sin side navngir ti ulike måter en roman kan utsette løsningen av gåtene på mens den samtidig holder dem ”varme” for leseren, sånn at leseren ikke glemmer dem bort underveis. Men det er herifra et temmelig langt steg mot det fullstendig opake som Kermode beskriver i aksens ytterste ende. For Barthes er gåtene alltid mulige å besvare, i alle fall slik han redegjør for og bruker dette i sin egen lesning av Balzacnovella ”Sarrasine”. Jeg skulle virkelig ønske at flere romaner ikke slutta her, holdt seg til dette men dro det gåtefulle videre, mot spørsmålet ”Hva kommer til å bety?”,”Hva betyr det vanskelige, forvrengte?”, ”Hva er viktige detaljer og hva er det ikke?” Når alt kan bety alt, alltid, hva da? Blir forvirringen total, eller også, med arbeid, åpnende? Lesningen av slike opake romaner kan, sett på en slik måte, nesten liknes med en slags psykose-bevissthet, der alle, absolutt alle detaljer i blikket og i sinnet blir viktige, og der det nesten ikke er mulig å sortere dem, skille dem fra hverandre, dechiffrere meningen. Der meningen kun glimrer, viktig og utilnærmelig, men gang på gang slipper unna. Men: Den er der. Alle veit at den er der, alle andre går rundt i den, er med i denne Meningen, og man selv bare aner, bare aner med hele seg at alt er overmåte viktig selv om man ikke akkurat nå forstår. Og, mitt håp er, når jeg leser, når jeg skriver, at det kanskje kommer. Med tålmodighet, kanskje det viser seg vei etter hvert. Og kanskje kan det være fint i seg selv, å ikke alltid være i alle løsningene, det konkrete, besvarbare, kanskje kan det være fint å også begi seg mot det vanskelige, å av og til ikke beherske. Jeg skulle ønske det.